LøFT LEDELSE I KRISETIDER

Ledere i dag kjenner betydningen av kommunikasjon, og hvor viktig det er å kunne kommunisere godt for å oppnå ønskede resultater. Samtidig ser vi en rekke bevis på at ledere, uavhengig av hvilken arena han eller hun opererer på, har ingen mulighet til å nå disse ønskede resultatene alene. Vi nevner i fleng: Barak Obama, Knut Storberget, Gerd Liv Valla, Kristin Halvorsen, Tor Saglie, Eivind Reiten osv. Et lite søk i egen erfaring vil kanskje bekrefte at også i mindre ”offentlige” posisjoner er dette med ledelse og kommunikasjon en stor utfordring.

Det herskende syn på kommunikasjon har så langt vært å overføre informasjon fra sender til mottaker. Samtidig vokser erkjennelsen av at å formidle informasjon bare er en av mange ting vi beskjeftiger oss med når vi kommuniserer. Og verden, som en gang syntes enkel og forutsigbar, viser seg mer kompleks og forbundet enn tidligere antatt.
Kommer våre rådende forestillinger om ledelse og kommunikasjon til kort når vi er i krisetider, eller finnes det en utfyllende forståelse som kan hjelpe oss og utvide vår forståelse av ledelse i forhold til dagens komplekse situasjon, lokalt så vel som globalt? Er ledelse og kommunikasjon bare en leders anliggende? Hvis ikke, hvordan påvirker dette ledelsesprosesser?
Et fremvoksende syn på kommunikasjon er at kommunikasjon er handlinger (tenke, snakke, skrive, gjøre, osv…) i en sammenheng med andre mennesker. Ideen er at kommunikasjon skaper det etterfølgende livet i motsetning til ideen om at kommunikasjon formidler liv som allerede er skapt. Kommunikasjon er handlinger hvor vi skaper mening av det som omgir oss, tar valg om hvordan vi vil forstå oss selv i omgivelsene, og deretter koordinerer våre nye kommunikasjonshandlinger med omgivelsene.
Tar vi dette perspektivet, forstås kommunikasjon som en tosidig prosess, hvor deltagerne søker å koordinere handlinger med hverandre, så vel som å skape og utvikle mening og forståelse. Begge sider i prosessen er hele tiden til stede, og det er en uunngåelig spenning mellom dem. Oppmerksomheten dreier seg om det som skjer i mellom.
Av dette kan vi slutte oss til definisjonen av ledelse som det å utøve ledelsesatferd. En nyttig definisjon er å se ledelse ”som å delta aktivt i et samtidig målsettende, problemløsende og språkskapende samspill med de relevante andre”. Ledelse går fra ”å være” til ” å gjøre i et samspill”.
Kommunikasjon er handling og handling er kommunikasjon. Kommunikasjonen gjøres ikke av lederen alene! Kommunikasjon skjer i samspill med andre, enten vi er det bevisst, eller ikke. Dermed er det ikke egenskaper ved lederen og/eller medarbeiderne, men derimot bevissthet og ferdigheter i kommunikasjon hos de involverte, som skaper det beste etterlivet for den enkelte, organisasjonen og samfunnet.
Hva skjer om vi slutter å se på hva lederen er, gjør, og må gjøre? Om fokus legges på hva som skjer i mellom mennesker for å skape de situasjoner og den organisasjon som igjen er med og skaper det samfunnet og den verden vi ønsker å leve i? Om vi skifter perspektiv fra å leve i krisetider, til at det finnes kritiske øyeblikk som i større grad definerer hva slags resultater som skapes?
Lederens ansvar skifter fra selv å produsere de rette tankene, samtalene og handlingene, til å sette organisasjonens medlemmer i stand til å kommunisere slik at de kritiske øyeblikkene skaper de beste resultatene. Viktige felles spørsmål er; Hva er det vi vil skape? Hvor legger vi fokus? Hvilke verdier, kvaliteter og resultater ønsker vi å leve i pakt med? Hvilken resonans ønsker vi å skape i samfunnet? Hva gjør vi allerede som bidrar til ambisjonene vi har om oss selv? Når hvert enkelt medlem i organisasjonen er bevisst å være en del av en skapende helhet, og at deres kommunikasjon inngår i det som skjer videre, gir det kraft og energi ut fra et positivt engasjement. Det blir mulig å håndtere de kritiske øyeblikkene slik at organisasjonens fulle potensial blir benyttet.
Lederen som ser seg selv gjennom det fremvoksende kommunikasjonsperspektivet, ser seg som leder av kommunikasjonsprosesser. Hun/han er opptatt av å gjøre organisasjonens medlemmer på alle nivåer i stand til å inngå konstruktivt i prosessene. Det rådende avsender-mottaker perspektivet på kommunikasjon gjør det mulig for hver enkelte å unngå å engasjere seg personlig. Det gjør en stor forskjell å se seg selv som en skapende del av en helhet, og medfører medansvar. Å bringe organisasjonen dit fordrer kontinuerlige læringsprosesser hvor den enkelte blir bevisst sine personlige kommunikasjonsmønstre i samspill med andre og i praksis lærer å bidra konstruktivt og optimistisk til utviklingen. I det vi kaller ”krisetider”, hvor organisasjoner opplever at deres eksistens trues, er det desto viktigere at alle muligheter benyttes til sitt ytterste. Det er avgjørende å skape resonans - riktig bølgelengde - med omgivelsene og internt. Målet er å leve livet i samspill med de kreftene som gir vekst, glede og utvikling heller enn frykt, skansebygging og innsnevring.
Mennesker er både berørt av, og produsenter av budskap. Det vil si at den verden som skapes av hvordan ledere kommuniserer, inkluderer lederne også. Samtidig ligger ansvaret for hva slags samarbeidsklima, organisasjon eller verden vi skaper like mye på oss alle, leder eller ikke.


Skrevet av: Skrevet av Marit Eikaas Haavimb og Vivian M. Luth-Hanssen