LøFT i helsesøsterarbeid

Det å gå fra å snakke om problemer og årsaker til problemer til å rette fokus i samtalen mot håp, muligheter, styrker, kompetanse, tidligere gode erfaringer og ønsket framtid for den enkelte, er et paradigmeskifte. Og kanskje spesielt for oss sykepleiere som er opplært i å være ”eksperten”, være den som har svarene og vite hva som er best for pasienten, for brukeren, og som helsesøstre for foreldre, barn og ungdommer.

Litt om min ”LøFT-bakgrunn”:
Jeg gikk på deltidsstudiet ”Kompetanseprogram i LøFT” og ble sertifisert i ”praktisk løsningsfokusert arbeid” i 2006. Kursleder var Vivian Luth-Hanssen, Brief Solutions. Jeg har gått kurs med Ben Furman i ”Unger kan” som er en løsningsfokusert tilnærming til barns problemer. Jeg har deltatt på Ben Furmans ”Reteaming-kurs” (LøFT i grupper), og er sertifisert reteamingcoach. Jeg har i tillegg deltatt på diverse andre kurs og internasjonale konferanser som omhandler LøFT.

Fra problemsnakk til snakk om håp, muligheter og ønsket framtid
Det å gå fra å snakke om problemer og årsaker til problemer til å rette fokus i samtalen mot håp, muligheter, styrker, kompetanse, tidligere gode erfaringer og ønsket framtid for den enkelte, er et paradigmeskifte. Og kanskje spesielt for oss sykepleiere som er opplært i å være ”eksperten”, være den som har svarene og vite hva som er best for pasienten, for brukeren, og som helsesøstre for foreldre, barn og ungdommer.

Etter at jeg fikk integrert LøFT-tankegang- og LøfT-handlingskompetanse har jeg fått et annet syn på ekspertrollen. Jeg har tatt på alvor og tatt konsekvensen av at det er den som eier problemet eller utfordringen, som vet hvordan løse dette til det beste for seg. Min rolle som samtalepartner er å være på jakt etter den andres ressurser, styrker, kompetanse og tidligere erfaringer og bidra til at vedkommende blir seg bevisst hvordan ta i bruk disse på veien mot det målet vedkommende velger for seg selv. Det er den enkeltes forståelse, opplevelser, språk og ønsket framtid som er styrende for prosessen. Det innbærer også at det er den jeg snakker med som selv finner fram til de positive forskjellene og eventuelle løsninger som fungerer for seg. Jeg har mange eksempler på at dette gir mestringsopplevelse, økt selvtillit og tro på at det går an. Erfaringer gjort av Insoo Kim Berg viser at i mer enn 85% av tilfellene finnes styrkene og strategiene allerede i personene og i nettverket.


En gang snakket jeg med en jente som strevde med angstfulle tanker som periodevis tok styringen over hverdagen hennes. Hun kom i utgangspunktet til meg for å få noen råd om hvordan hun kunne bli bedre. Gjennom samtalen kom det fram at hun hadde beveget seg fra 1 til 6 på en skala fra når problemet var størst og til der hun var i dag. Jeg spurte henne hva det var som gjorde at hun plasserte seg på 6 i dag og ikke lavere. Det var at hun hadde overtatt styringen over tankene selv, sa hun. Jeg undret meg på hvordan hun hadde fått til det. Jo, det hadde hun greid ved hjelp av støtte fra en god venn som sa til henne at disse tankene ikke var farlige og at de kom til å gå over, ved hjelp av en omsorgsfull mor, og ved å være opptatt med venner og ulike fritidsaktiviteter. Alt dette var unntak fra problemet. Denne jenta ble seg bevisst hvordan hun selv hadde greid å få det bedre, hvor og når hun hadde gjort det, og hvilke andre viktige personer som hadde hjulpet og hva de hadde gjort som hadde hjulpet henne. Veien videre ble da å fortsette å gjøre mer av det som hadde hjulpet henne så langt. Hun forlot samtalen med et stort smil og rett rygg. I oppfølgningsamtalene har hun fortalt om hvordan hun har fortsatt å bruke denne kompetansen sin, og hvordan dette har gitt henne styrke og mestringserfaringer. Det skaper håp.

Virkemidlene i LøFT er håp, kreativitet og samarbeid, sa Ben Furman i et foredrag i Helsingfors høsten 2009. Ben Furman er spesialist i psykiatri og har i en årerekke brukt og videreutviklet LøFT i sitt arbeid, blant annet ved Helsinki Brief Therapy Institute (HBTI) i Finland. Han har skrevet en rekke bøker om temaet.
Som samtalepartner ser jeg på meg selv som en medgransker, en detektiv, en forsker som sammen med den andre finner fram til og undersøker mulige løsningsalternativer og mestringstrategier. Ved at personen selv oppdager egne ressurser, styrker og kompetanse, bevisstgjøres egne muligheter og mulige løsninger. Vedkommende får et sterkere eierforhold til disse, han opplever at dette er mitt, dette passer for meg. Personen blir seg bevisst at det er slik jeg ønsker å gjøre det, slik jeg ønsker å gjøre det.


”Du stiller så gode spørsmål”, sa en far til meg en gang. Han hadde stort omsorgsansvar for flere barn og egne helsemessige bekymringer. Han var nå svært sliten og visste ikke hvordan han skulle holde ut situasjonen og orke mer. Gjennom samtalen kom det fram at han hadde vært i en lignende situasjon for noen år siden. Da jeg begynte å etterspørre hva han hadde gjort da som hadde vært til hjelp, hvordan han da hadde mestret situasjonen og hvem andre som hadde bidratt, sier han enda en gang: ”Spørsmålene dine er så gode”. ”Hva er det med spørsmålene som gjør at du synes de er gode?”spurte jeg. ”De får meg til å tenke”, svarte han.
Og det er akkurat det det handler om. En løsningsfokusert samtale er en samtale som hjelper personen til å tenke, reflektere, drømme og til å oppdage de små positive forskjellene og forestille seg egne mulige løsningsalternativer. Jeg erfarer ofte at disse løsningsalternativene er helt annerledes enn de jeg kommer på eller ville valgt for meg selv. Ved at personen selv definerer hva som er best for seg, skapes håp, optimisme og nye muligheter for framtiden. Ved å fokusere på løsninger og muligheter fremfor problemer, og kartlegge og utvikle de ressurser som alt finnes i den hjelpesøkendes miljø, bidrar det til mestring, deltakelse og innflytelse over egen livssituasjon.

En gutt i barneskolealder hadde store utfordringer med uro i klasserommet. Både mor og lærer ønsket at han skulle ha en samtale med meg som helsesøster. Selv sa han at målet for samtalen var å lære å bli mer rolig. Jeg spurte han hva og hvordan han ville gjøre det hvis han var mer rolig. I små detaljer beskrev han hvordan han da om morgenen ville gå langsomt og rolig inn i klasserommet, stå stille bak pulten inntil læreren sa at de kunne sette seg. Da ville han setter seg rolig ned på stolen, ta bøkene forsiktig ut av sekken. Han ville rekke opp hånda og sitte i ro på stolen og vente på hjelp. Slik beskrev han i detalj videre hvordan en slik ”mirakeldag” ville se ut. Vi forestillte oss at vi satt og så på en film av denne dagen. På slutten av samtalen sa han at det som var mest nyttig i samtalen var at vi hadde laget en slik film av mirakeldagen. Da jeg poengterte at det var han selv som hadde laget filmen, ble han mektig stolt. Han gikk tilbake til klasserommet, og begynte å gjøre det han hadde beskrevet i filmen. Læreren lurte på hva som hadde skjedd, for gutten strålte, og var svært stolt av seg selv. Han hadde selv skapt sine egne løsningsalternativer og blitt seg bevisstgjort disse gjennom ”filmproduksjonen”. Jeg kom ikke med noen forslag til hvordan han burde gjøre det, det visste han best selv. Læreren ble bedt om å fortsette å legge merke til hvordan gutten ventet mer på tur, gikk roligere og flere av detaljene i filmen, og hun passet videre på å forsterke denne ønskede atferden.
For en stund siden hadde jeg samtaler med en gutt som fortalte at far var mye sint på han og gikk til både fysiske og verbale angrep på han. Innledningsvis vil jeg presisere at dette ble en barnevernsak. I første samtalen jeg hadde med gutten, etterspurte jeg blant annet når det var litt bedre hjemme, altså den lille positive forskjellen. Etter å ha tenkt seg om en stund, sa gutten at det var når han ikke kranglet med lillesøster. Det var som oftest når han kranglet med lillesøster at far ble sint på han og gikk til angrep på han. Vi snakket videre om når han og lillesøster hadde det greit sammen. Gutten visste i detalj hva han gjorde da og hvordan han selv kunne unngå å komme i krangel med lillesøster. Dette ble en bevisstgjøring hos gutten på hvordan han selv kunne påvirke det som skjedde. Han fikk et handlingsalternativ og ble bevisst egne muligheter. Dette hjalp litt på hans nedtrykte følelse. Men som sagt, dette ble meldt barnevernet.


Hvorfor jeg synes LøFT er verdifullt i arbeidet mitt
I min jobb som helsesøster skal jeg drive helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid. Motstandskraft er en viktig helsefremmende beskyttelsesfaktor. Begrepet resiliens kan delvis oversettes med motstandskraft. I resiliensforskningen utforskes unntakene; de personene som greier seg tross alt, hva er det som gjør at de greier seg, hvordan greier de seg. LøFT’s leting etter unntak fra problemet passer som hånd i hanske med resiliens/motstanskraft.
Fokus på mestring og ressurser er i samsvar både med tenkningen i LøFT og i helse-fremmende arbeid. Det finnes mange ulike definisjoner på hva helse er. Selv liker jeg godt P.F. Hjort definisjon: ”Helse er å ha overskudd i forhold til hverdagens krav”. Med andre ord blir helse å forstå som en ressurs som gir mennesker styrke til å fungere og motstandskraft til å stå imot påkjenningene man utsettes for gjennom livet. LøFT er med andre ord helse-fremmende.
Salutogenese handler om det som fremmer helse. Aaron Antonovsky har sagt at en viktig salutogen faktor er vår opplevelse av sammenheng; sence of coherence (SOC). SOC betinges av å forstå situasjonen, ha tro på løsninger, finne menig i å forsøke det, altså en optimistisk holdning. LøFT er helt i tråd med dette.
I ”Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere” står det: ”Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskes liv og iboende verdighet”. Hovedingrediensen i min løsningsfokuserte praksis er respekten for menneskene jeg møter og har samtaler med. Ordet respekt kommer fra latin: re-spektare. Re «betyr på nytt, igjen», spektare betyr «å se». Å vise respekt vil altså si, å se en gang til.
”Sawubona”, sier zuluene i Sør-Afrika når de møtes. Det betyr; ”Jeg ser deg”. Jeg ønsker å møte mennesker med et Sawubona. I min LøFT-praksis viser jeg dette ved en bevisshet om at en persons forståelse, er hans egen. All erfaring vi gjør oss er subjektiv. En persons oppfatning av en bestemt situasjon vil ikke kunne være identisk med min. Derfor vil jeg heller ikke kunne ha den fulle innsikten i hvordan sitasjonen er for denne personen eller hvilke løsninger som passer best for vedkommende. Jeg er i en ikke-vitende posisjon til den andres opplevelse av virkeligheten. Det er personens egen virkelighetsoppfattelse som er grunnbjelken i min forståelse av personen og i samhandlingen oss i mellom. Men jeg må likevel være oppmerksom på at jeg som samtalepartner påvirker personens opplevelse av situasjonen.
Når jeg i LøFT-samtaler har fokus på å lytte etter hvilke ord og uttrykk personen bruker, opplever jeg at personen føler seg sett og forstått. I LøFT er det er ordene og uttrykkene i personenes svar som er avgjørende for hva neste spørsmål blir. Defor opplever jeg at LøFT-kompetansen min har gjort meg til en bedre lytter. Jeg er mye mer til stede i samtalen ved at fokuset mitt er på å lytte eksakt etter hva slags ord og uttrykk personen bruker, etter nøkkelord og hva og hvem som er viktig for personen. Jeg opplever ofte at det ligger store mengder nyttig informasjon i innskutte bisetninger, småord og paranteser, og jeg lar samtalen flyte av seg selv på basis av hva personen sier og uttrykker. Mange erfaringer har gjort at jeg virkelig har fått øynene opp for at språket er et instrument, et redskap for menneskelig samarbeid og fellesskap som bør behandles med den største oppmerksomhet.

Arild Aambø skriver: «Små forskjeller kan utløse store forandringer. Kunsten er å finne fram til en forskjell som gjør en forskjell.» Det å være oppmerksom på de små positive forskjellene, er for meg viktig tankegods i LøFT-samtaler. Helsefremmende arbeid- og samtaler kan også sees som en jakt etter positive forskjeller med fokus på det som fungerer, og hvordan gjøre mer av det.


I LøFT-samtaler synes jeg at det å få etablert et samarbeidsmål med samtalepartneren i starten av samtalen, er spesielt nyttig. Det å få klargjort hva personen ønsker eller håper å få ut av samtalen, hva som må skje i løpet av samtalen for at den skal oppleves nyttig for vedkommende, er retningsgivende for dialogen. Det er lett å tro at vi vet hva andre ønsker med å komme til samtale. Min erfaring er at dette kan være noe helt annet enn det jeg trodde. Med utgangspunkt i hva vedkommende selv sier vil være nyttig, blir fokus i samtalen på personen og vedkommendes ønsker og behov. Jeg kan senke skuldrene og lede samtalen fra ”et skritt bak”.
Å innta og være i en ikke-vitende posisjon krever innsats og øvelse, men jeg har erfart at ved å være i en ikke-vitende posisjon får jeg mer informasjon og kunnskap om vedkommendes livsverden. Jeg har fått en erkjennelse av og økende tillit til andre menneskers evner til å løse sine problemer selv. Terapeuten sørger bare for å lokke frem hos klienten de egenskapene som gir løsningen et unikt personlig preg, skriver Insoo Kim Berg. Aambø sier at målet er empowerment/ myndiggjøring slik: «at folk oppnår økt kontroll over sitt eget liv ved å delta aktivt i en prosess sammen med andre». Det at den andre er eksperten på sitt eget liv, har blitt mer og mer innlysende for meg. Jeg har fått en utvidet forståelse for at det har ingen effekt å tre ferdige løsninger ned over hodet på andre. For at endringer skal kunne skje, må vedkommende oppleve det som nyttige forandringer, og han må ville det selv.

For meg har LøFT-kompetansen ført til en utviklingsprosess og en teoriforankring som jeg opplever har gjort meg til en bedre samtalepartner. Denne kompetansen har også gjort meg bedre i stand til å ta vare på meg selv og min egen helse i en travel hverdag. Jeg har ikke forventniger om at jeg er eksperten som kan gi de beste rådene i alle ulike situasjoner. Jeg er mer et redskap som bidrar til at den enkelte finner fram til sine virkningsfulle løsninger, ser egne muligheter og håp. Dermed unngår jeg også å ta på meg andres problemer og overta ansvaret for å finne en passende løsning for andre. Ansvaret for problemet er plassert hos den det gjelder. Personen blir selv myndiggjort ved at han blir invitert inn til å være en likeverdig samtalepartner. Dette er i tråd med empowerment-tenkning. Og jeg tar i langt mindre grad med meg andres problemer hjem etter arbeidstidens slutt.


Min bruk i praksis
Med kompetanse i praktisk løsningsfokusert arbeid har jeg fått integrert en allmennyttig og respektfull kommunikasjonstilnærming og tankesett, til bruk i møte med små og store utfordringer både på jobb og privat. Uansett hvilke problemstillinger personen kommer med, har jeg en respektfull, ressurs- og målorientert måte å møte vedkommende på. Jeg opplever at LøFT som holdning og som praktisk verktøy er uvurderlige hjelpemiddler i min hverdag som helsesøster og veileder. De av mine arbeidskolegaer som også har LøFT-kompetanse, har også tallrike eksempler på nytteverdien av LøFT. Det at LøFT så sterkt vektlegger respekten for det enkelte menneske som eksperten i eget liv, synes jeg er spesielt verdifullt.
LøFT er for meg en integrert holdning og kommunikasjonskompetanse som jeg bruker i enkeltsamtaler, i grupper, i veiledning av barn, unge, foreldre, lærere og andre samarbeids-partnere. Jeg bruker også LøFT som agenda for møter og i utarbeidelse av individuell plan.
På skolene der jeg er helsesøster har jeg LøFT-grupper (Reteaming) der utgangspunktet kan være mobbing, utestenging, manglende tro på seg selv eller annet. Elevene kommer i fellesskap fram til hva de vil oppnå evt hvordan de ønsker å ha det sammen. De beskriver hva de skal gjøre, når og hvordan det skal gjøre det for å nå målet sitt. I disse gruppene er som oftest læreren med. Læreren er en støttespiller som kan følge opp elevene mellom gruppemøtene og hjelpe å legge merke til hvordan elevene får til det de vil trene på og bli bedre til. Det er ikke jeg eller læreren som kommer med forslag til hvordan de skal oppnå målet, det vet elevene best selv. Min erfaring er at det gir spesielt godt resultat når alle elevene skal legge merke til hva de andre får til. Elever som har observert ønsket atferd hos andre og forteller om dette på neste møte, får like stor oppmerksomhet på dette som på det eleven selv har fått til. Elevene blir oppmerksomme på det som er bra, når det skjer det de ønsker skal skje og hvordan andre får det til. Det blir fokus på ønsket atferd.
På min arbeidsplass i Notodden kommune er LøFT et satsingsområde, og benyttes også til kollegaveiledning, i samarbeidsmøter og i ivaretagelse av arbeidsmiljøet. Jeg benytter også LøFT i egenveiledning.

”LøFT for foreldre”
Jeg holder foreldrekurset ”LøFT for foreldre”. Kurset er foreløpig et pilotprosjekt i regi av organisasjonen ”Voksne for barn” med Ben Furman som faglig ansvarlig. Vi er 20 personer som nå for tiden prøver ut dette kurskonseptet i Norge. Lignende pilotprosjeketer foregår paralellet i andre europiske land.
Målet for kurset er å styrke den voksne i foreldrerollen gjennom å gi praktiske verktøy for barneoppdragelse og gi kjennskap til grunnleggende prinsipper i løsningsfokusert tilnærming relatert til foreldreskap. Kurset er for alle som er foreldre eller omsorgsperson for barn over 3 år. Det er 5 samlinger ca annenhver uke, 2 timer hver gang med ulike temaer. Temaene er:
1. Godt gjort! Hvordan forsterke positiv utvikling.
2. Kutt ut! Hvordan møte uønsket atferd.
3. Dra i samme retning. Hvordan styrke samarbeidet mellom foreldre.
4. Hjelp! Kreative måter å hjelpe barna å løse sine egne problemer.
5. Straff eller ikke straff? Hvordan lære barn å ta ansvar for egne handlinger.
Kurset er praktisk opplagt med mange øvelser, felles erfaringsutveksling, refleksjoner og hjemmeoppgaver.
Foreløpige tilbakemeldinger fra kursdeltakerne er at de synes det er svært nyttig, og at de har lært virkningsfulle praktiske tilnærminger til daglige utfordringer i foreldrerollen. De forteller selv gode eksempler på hvordan de blant annet har forsterket ønsket atferd hos barna, hvordan de har fått bedre dialog med ungdommen sin, hvordan stemningen hjemme og mellom foreldrene har blitt mer harmonisk og hvordan barna har lært seg nye ferdigheter. De setter også stor pris på felles erfaringsutveksling om av hva de har fått til og hvordan de har fått det til.
Det skal være et erfaringsseminar til sommeren med videre planlegging av utdanning av flere kursledere og spredning av kurskonseptet.


Avslutning
Avslutningsvis vil jeg minne om at vi mennesker skaper våre liv i kommunikasjon og samhandling med omgivelsene våre. Virginna Satir sier: ”Kommunikasjonen er for samspillet det pusten er for å opprettholde livet. Den pågår stadig, bevisst eller ubevisst” .
Et klokt hode har sagt: Vi lærer raskere av å granske våre suksesser enn å studere våre feil. Ved å fokusere på svakheter, omskaper vi hverandre til dverger. Ved å fokusere på muligheter, omskaper vi hverandre til giganter.


Skrevet av: Reidun Kasin Skoje. Helsesøster Notodden kommune. Mai 2010